WENDY OG SUHAS`S HISTORIE

Fra Norge til India, og fra India til Norge

Som nyutdannet var jeg klar for å starte karriæren og gå I gang med yrkeslivet. Jeg hadde fått jobb på det lokale skattekontoret, og  nå var framtiden klar og satt! Jobben I det offentlige hang ikke akkurat på trær rundt omkring, så jeg følte meg veldig heldig. En kjempegrei jobb med flotte kollegær. Livet var virkelig I gang.

Men det gikk kun en liten stund før jeg begynte å tenke tanken om at det må jo være mer i livet enn å jobbe her i 40 år til!. Tanken lå der I hodet mitt og beveget seg til hjertet som begynte å lengte etter noe mer; -livet må da ha mer å bringe enn det jeg hadde opplevd fram til nå. Jeg hadde nok allerede da, uten å egentlig vite det helt selv enda, startet på veien til India.

Fra Frestad og Farsund gikk turen først til USA. Jeg var knalllspent. Bilturen ifra flyplassen til studiestedet i USA var helt fantastisk. Mengden biler som kjørte i flerfeltsbaner var i utgangspunktet ikke det som fasinerte meg mest, men virkeligheten av at ‘ferden for å oppdage verden’’ hadde startet var stor.

Misjonskolen som jeg skulle begynne på het ‘Youth With A Mission (YWAM), også kjent som Ungom i oppdrag (UIO) . Studie-kurset jeg skulle begynne på hette DTS. Forkortelsen på studiet var fremmedord for meg, og det gjaldt flere kurs skolen tilbudte. Jeg var fasinert, for å si det mildt; av skolestedet, studentmiljøt og foreleserne. Jeg elsket undervisningen.

Skolen hadde også mange sportslige aktiviteter som studentene kunne ta del i, noe som bygde trivselen min godt opp. Det var absolutt en helt herlig studiestid! 6 mnd gikk fort! Jeg meldte meg opp på ett nytt kurs som het “SOMD”. Kurset hadde hovedelementer som:  hvordan man kan bygge opp og videreutvikle en organisasjon/misjon, og tok også opp emnet; lederskap. Fordypningen i kurset jeg valgte hadde en ekskursjonstur til Nepal, noe som passet meg midt i blinken. En av hovedgrunnene til at jeg valgte denne fordypningen, var nettopp det at jeg ville ha muligheten til å reise til ett land med “unådde folkeslag”.

Under DTS-året var det spesielt en foreleser som fanget oppmerksomheten min på en måte de andre foreleserne ikke gjorde. Han var fra Australia, men bodde I India. Han var gift med ei indisk dame og hadde tre barn. Han fortalte om livet I India; hverdagen og historier om folket. Det plantet seg ett ønske som slå dype røtter i hjertet mitt; jeg ønsket å dra til India! Og jeg ønsket å bo der, lære språket, lære å kjenne folket, komme så nær kulturen som mulig for en «utlending» og leve livet ut i India

Og det ble slik:

I India fant jeg en herlig, sjarmerende, ustyrlig kjekk, morsom og livsglad ung mann som var gira for Jesus! Rett å slett den rette for meg! En historie som jeg ikke kan fortelle her fordi det vil ta altfor lang tid og for mye plass. Men noe kan jeg jo fortelle! Vi ble gift i India på Indisk vis,og fikk etterhvert to gutter som begge ble født I India. Og vi levde ett indisk mellomklasse liv, men med hender, føtter og hjerter I slummen.

Suhas den fantastiske mannen min, jobbet allerede i en lokal misjonsorganisasjon da vi møttes. Jeg ble naturlig nok også med i arbeidet, og fant fort ut at iveren i hjertet mitt forplantet seg i slummen. Blandt de fattige der barna løp rundt barbeinte med bustete hår, store utrykksfulle øyne, klær som enten var for store eller for små, eller bare noen filler av klær som var hullete, slitt og gravskittne. Store nysgjerrige øyner som glitret når de fikk oppmerksomhet, ett smil som nesten gikk rundt, -da smeltet jeg fullstendig. De som ikke hadde noen «grunn» til å være glade, hadde så enormt mye livsglede og energi! Livene deres var fullstendig kaos og rett og slett «stakkarslig». De var jo det vi vil kalle «lut fattige», på materielle goder, men så var de så rike også! Rike på livserfaringer! For de fleste har livene deres så langt vært del av den onde fattigdoms-sirkelen;

Mor og far drar på jobb fra morgen til kveld. Det er lange dager med utrolig hardt fysisk arbeid, og til gjengjeld liten inntjening. Barna blir enten med foreldrene på jobb, eller så henger de rundt I slummen, og lærer seg fort hvordan man håndterer slosskamper og konflikter. Smaken på alkohol starter i ung alder, og gambling og prat får priorietet framfor skolegang. Hva kunne man gjøre for å hjelpe dem? Spørsmålet ble liggende i hjertet ett sted, før det fikk formet seg ordentlig.


Da kom Rani inn I bildet. Sunil jobbet i organisasjonen og ble veiledet av Suhas. Rani, kona til Sunil er en aktiv dame som en dag valgte å spasere inn i ett av Nagpurs værste slumområder. Hun kjente noen der fra før, og turte derfor å gå inn. Ellers, og kanskje likevel, så er det farlig å bevege seg inn på slumområder og slike territorier hvor kriminalitet og alkohol blandes i en høy-prosent mix. Uansett, Rani kjente til noen i Raj Nagar slummen, noe som gjorde det mindre farlig. Hun ble kjent med flere etterhvert. Da beboerne i slummen forstod at hun og vi var der for å hjelpe dem på ekte vis, og de lærte å kjenne oss, så vokste tillitten. Tillit er et must og kjempeviktig for å bygge en tettere relasjon. Rani beveget seg med hjertet sitt i hånda. Hjertet hennes brant for å hjelpe barna som bare befant seg rundt der og ikke fant på noe«bra»

I misjonen ble vi enige om å starte opp en fadderordning. Rani var ute i slummen og pratet med barna, foreldre og andre bekjente av dem rundt, og samlet inn så mye informasjon som mulig. Hun brakte denne infoen til offentlige kontorer og snart var fødselsbevis laget, og vi kunne gå i gang med å skrive barna inn i skolesystemet. Rani tok seg av det meste praktiske papirarbeidet. Jeg laget til fadderordningsprogram og  dokumenter, og fortalte det til de i Norge som jeg fant det naturlig å komme i kontakt med. I Norge finnes det mange ivrige ildsjeler.

Nevner først og fremst familien her. Foreldrene mine og begge brødrene mine ivrer for å hjelpe mennesker i nød! Mamma og pappa har gitt av hjertene sine både til India og til så mange mennesker både her i Norge, India og flere steder i verden! Tolli, den yngste storebroren min med kone og barn gav hjertene sine til India. Trond har hjerte for Sri Lanka.  Familien til Suhas, som bor i India, bærer på hjerter som lever for å hjelpe mennesker i nøden de opplever rundt seg!

Jeg og mannen min som nå hadde startet opp en ny misjonsorganisasjon trengte noen hender i Norge, og ett fast bindeledd der. Vi spurte Tolli om han kunne tenke seg å starte opp en organisasjon i Norge som kunne fungere  som ett bindeledd mellom India og Norge. Noe som gjorde at en del praktiske ting kunne løses med et slikt bindeledd. Tolli sa ja, og Suhas og jeg ble superglade! For nå(!) skjedde det noe mer, og ting var I framgang! Hjulene på arbeidet hadde begynt å rulle litt fortere nå. Foreningen «Med Hjerte For India» ble stiftet i 2011. Tolli er styreleder i foreningen, og han og kona Heidi ble enda mer engasjerte. De har hatt ett enormt engasjement i mange år. De gir av sine hjerter, sin tid, sine ressurser og mye støtte for barna og prosjektet. De kom på besøk til India første gang i 2005, og har i flere år støttet meg og Suhas personlig i arbeidet vi driver, og også misjonen.  

Iveren deres har hatt en enorm smitteeffekt i årenes løp, ganske tidlig var både Emmanuel, Marianne og Jonathan ivrige til å hjelpe på hver sin måte; spesielt  barna i slummen. Årene har gått fort siden 2011, og mye har skjedd; det har vært en enorm iver og engasjement som har smittet til enda flere rundt omkring. Det er stor spredning på Finnøy, men også i Farsund/Lista området og Østover har det spredd seg godt!

Vi jobber for å strekke ut en ektra hånd som kan være til hjelp til de som trenger det; hjelp som  å gi barna en lysere framtid, skolegang, klær og mat. Men også å hjelpe dem slik at de får muligheten til å skaffe seg jobb å bli selvstendige og selvforsynte.

I India har vi hatt mye besøk og det har vært så moro. Vi blir så glade når noen engasjerer seg! Det har vært så moro når noen har ønsket å komme og besøke oss, se arbeidet og hjelpe oss å hjelpe! Det er en enormt stor nød, og ett kjempedigert behov som bør og må dekkes. Vi har vært heldige å fått mye besøk ifra mamma og pappa, og nære venner av dem og oss. Mamma og pappa har alltid stått veldig nært oss, og nært i arbeidet vi driver.


Det har ved to anledninger blitt arrangert team-tur i fra Norge til Nagpur (byen hvor arbeidet drives), samt mye familie og vennebesøk. Fantastisk!!!

Vi kommer til å planlegge en ny teamtur igjen, og da håper vi jo selvfølgelig på at det er noen av dere som leser dette som ønsker å være med! Spør Marianne Frestad om hun har noen filmsnutter ifra en av de mange turene som hun har vært med på. Hun har bilder og videoer fra prosjektet, men mye av det ligger også ute på nettsiden her.

Marianne Frestad, Henriette Hetland og Kristin Nilsen  laget logen til «Med Hjerte For India». Det er logen som står på baksiden av Spread International t-skjortene. Spread International er vårt arbeid, som samarbeider med foreningen Med Hjerte For India. Suhas og jeg syns det er en superbra logo, så vi bruker den ofte på ting! Kombinasjonen av Spread-logoen og Med Hjerte For India-logoen symboliserer så mye: samarbeidet mellom misjonsorganisasjonen Spread International (India) og “Med Hjerte For India” i Norge.

Samarbeidet er nært, tett og har fungert knallbra, spør du meg! Med Hjerte For India har jobbet vannvittig aktivt og har hatt ulike arrangementer for å samle inn inntekter til prosjektet. Det er blitt arrangert basar, solidaritetsaksjon, konsert, skoleprosjekt, adventskalender og bursdagsselskap hvor gaver er gitt til innsamling for India. Midler øremerkes hvis noen ønsker å gi til ett bestemt prosjekt/ting. Det kan også gis generelle gaver, som går til organisasjonen og til prosjektet som helhet.

Det har også vært klesinnsamling. Da har det blitt gitt klær av privatpersoner, idrettslag og bedrifter. Klærne er blitt pakket i kofferter og sendt til India  sammen med teamdeltakerene, og så blitt delt ut til barna i slummnen. Det har også blitt gitt leker og hygjeneprodukter. 

Fadderordningen er en annen måte man kan være med å hjelpe på;  -å hjelpe ett barn til skolegang! Enormt givende!

Noe som er herlig er at barn og ungdom i Norge, spesielt på Finnøy, men også barn på Lista, har hjulpet mye for å hjelpe barna på andre siden av kloden. I tillegg til det så er det supermange voksne som er skikkelig «gira» og bobler over av engasjement.

Innsamlede midler går til å bygge og innrede ett aktivitetssenter med tilhørende uteområde til senteret. Aktivitetssenteret er ett sted hvor barn og unge kan finne ut hvilken type hobby de har, et sted de kan bruke gaver, talenter og evnene de har  til å utvikle seg og tilegne seg ny lærdom med glede seg i prossessen.

Ellers kan man gi av sin tid, og ressurser slik Marianne har brukt sine talenter og gaver til å lage film, tatt bilder og laget logo. Hun har hjulpet til med «Markedsføringen» av prosjektet og foreningen. Hun bruker sine gaver til å hjelpe. Og kanskje du kan bruke dine? Det er mange måter og muligheter til å hjelpe. Kontakt meg gjerne, hvis du har lyst til å være med  og ivrer etter å bruke dine gaver og talenter for å være med å hjelpe!!

Veien til India, gikk tilbake til Norge.
Familien Wakode, ja oss ja, valgte i april iår å flytte tilbake til Norge. Vi driver nå arbeidet i India med lokale krefter. Arbeidet fortsetter på en måte som før, med unntak av at vi ikke er der I fysisk forstand. Hjertene våre er i India(!), og i Norge samtidig. Litt rart det der!

Guttene våre, Stephan som nå er blitt 13 år, og Jaxon som allerede er blitt 6 år trives godt med å være tilbake I Norge. Ikke bare som turist eller på midlertidig opphold, men nå på langsiktig basis.  De er veldig glade I India, og I Norge også. De har feks noen norske favoritt matretter som de elsker og sikkert kunne spist hver dag hvis vi hadde latt dem, men så har de også indiske smakssanser, og elsker når Pappa mekker sammen noe deilig indisk mat.

Det at vi valgte å reise til Norge var en vanskelig beslutning. Men, med tanke på at vi ikke forlot India foralltid, men kommer til å reise tilbake har gjort prosessen lettere. India er blitt en del av hvem vi er som mennesker. Vi bære mye av India med oss til Norge, og visa versa. Tar man det beste av hver kultur og fokuserer på de verdiene og samtidig har en grunnvoll hvor Jesus er klippen, ja, da har man det bra!!!

Vi kommer til å reise tilbake til India igjen på besøk!!! Og det kan bli snart. Kanskje på teamtur?Er det noen som er klare til å bli med på det? Vi satser på at det blir noen team-turer slik innimellom! Bare til å ta kontakt!

Livet er en spennende reise, fra fødsel til død, og så fortsetter det videre inn i evigheten! Det er så mye liv levd og mange historier som vi bærer på ifra våre egne liv, og fra mennesker vi har møtt og kjenner I India. Vi elsker landet og folket, maten og levemåten og så mye mye mer! India er ett herlig land. Det indiske folket er ett herlig folk!  Mye å fortelle om mye, men de historiene og detaljer rundt det hele kan ikke skrives ned her. Kanskje en gang, når og om vi treffes, og deler litt tid og liv sammen, så detter det ut en og annen  historie av levd livJ.

Wendy  M A S Wakode    30.11.2019